Drake would never treat me like this 

Drake would never treat me like this 

Var på Drake i går, og jeg må bare få dette ut av verden før jeg går videre til å snakke om showet. Fy faen så innihelvette vanskelig det er å komme seg til og fra Telenor Arena. Et øyeblikk der trodde jeg seriøst vi var Frodo og Sam som var på vei gjennom Mordor for å gjøre whatever det var de måtte gjøre med den ringen. Ringen var Drake, Mordor var Fornebu og 16-åringene som hadde tatt på seg sine aller minste og tighteste klær var orkene. Det var helt jævlig og det var nok til at jeg aldri skal på Telenor Arena igjen (etter jeg har sett Bruno Mars, da). Sånn..

Drake var sjukt. Han er flink, men jeg er litt skuffa over at han ikke virket like heartbroken som internett har fått meg til å tro han er. Han var jo ganske glad. 

foodie

foodie

Skjedd mer enn én gang at folk har kommentert med en hamburger-emoji på instagram-bildene mine. 


 

De tror at jeg ikke spiser og bruker hamburger-emojien som en clever måte på å skinny shame litt. Fakta er jeg at jeg elsker mat, og jeg har vært heldig nok til å være #blessed med mange mennesker i livet mitt som elsker å lage mat til meg –  noe som er bra, for jeg er mindre enn begavet på kjøkkenet selv.

 

New year, new me og alt det der..

New year, new me og alt det der..

Verden har rundet et nytt år, jeg har rundet et nytt år og januar for meg alltid er stort symbol på at tiden bare går og går.

Nyttårsaften ble feiret med de eldste og nærmeste vennene mine, samme som den ble i fjor, men én ting skilte fjorårets feiring med årets.

I fjor hadde jeg nemlig bare ett eneste punkt på listen over nyttårsforsetter:

Bli glad igjen.

I år hadde jeg mange punkter, og jeg velger å se det på som en bra greie. Selv om to do-listen er lang og nesten kan virke uoverkommelig er det i hvert fall bra at jeg har kommet meg så langt at jeg ser positivt nok på ting til at jeg har punkter jeg har lyst til å ta tak i og bli bedre på. Det føles mye bedre enn i fjor da alt jeg fokuserte på var at jeg ikke var glad. Det var et lavpunkt.

Alle sier dette, og jeg kaster meg inn i massen av klisjeer – men 2017 skal bli mitt år. På tide å komme seg opp på hesten igjen, legge bak meg alt som ble gjort feil mot meg og ble feil med meg, og bruke alt sammen til å komme tilbake sterkere og bedre enn før. Jeg har tatt de første, skumle stegene – og de er alltid de verste.

Processed with VSCO with a7 preset

på tide å ta seg sammen

på tide å ta seg sammen

Jeg husker den gangen jeg var 19 år gammel og begynte i ny jobb. Hun som var ”fadderen” min på jobben var 23 år gammel. Jeg så på henne som innmari elegant, velartikulert og voksen, og jeg lurte på hvordan en så voksen og kul dame kunne ta meg seriøst.

I dag fyller jeg 28 år og jeg føler meg fortsatt like liten og rar som den 19 år gamle jenta som følte at hun ikke kunne leve opp til sin 23 år gamle kollegas visdom og livserfaring. Og når jeg treffer folk på min egen alder slår det meg ikke at de er like gamle som meg før jeg har fått tenkt over det i to sekunder. 28 år er så voksent.

Denne tanken har slått meg hvert eneste år siden jeg fylte 23 og endelig var like gammel som mentoren min i den skumle, nye jobben. Den andre tanken som har slått meg hvert eneste år er ”Shit. Nå er det på tide å ta seg sammen, få orden på ting, slutte å sose. Finne mannen i mitt liv, slå meg til ro før det er for sent og alt det der”.

Neste år fyller jeg 29 og kommer kanskje til å sitte med de samme tankene – bare et år eldre og med et år dårligere tid.

Men kanskje, bare kanskje har jeg – uten at jeg helt har forstått det selv, begynt å falle på plass i livet mitt. Og den tanken er enda skumlere enn å runde nok et år og tenke at det er på tide å ta seg sammen og bli voksen.

IMG_8485

Jeg blir lei meg jeg også

Jeg blir lei meg jeg også

Jeg skal ikke prøve å skryte på meg at jeg er lei meg for at jeg har den kroppen jeg har – at jeg synes at jeg er altfor tynn og at hver dag er en kamp for å legge på seg… Såpass overmenneskelig er jeg ikke. Jeg er glad i kroppen min, jeg liker at jeg er tynn, jeg liker at jeg kan hive innpå med burgere, sjokolade, chips og godteri uten å se meg i speilet og hate meg selv etterpå. Jeg liker at jeg ikke lar være å kjøpe den buksa eller den kjolen fordi de ikke skjuler de områdene jeg helst ikke vil at noen skal se. Jeg liker at jeg slipper å sitte med armen ”sånn tilfeldigvis” over magen når jeg har på meg bikini eller korte topper. Jeg liker at jeg føler meg vel i bikini og korte topper.

Jeg vet at jeg er heldig som slipper å slite med tankene og problemene så mange andre sliter med – både gutter og jenter.

MEN – jeg blir lei meg jeg også. Jeg tenker på det som blir sagt om meg og til meg.”

Altså, når jeg blir skrevet om, blogget om, tatt bilde av eller instagrammet så blir jeg jo stolt. Stolt fordi jeg får anerkjennelse. Fordi folk, magasiner, fotografer og blogger synes jeg er fin nok, kler meg fint nok og er kul nok til å ta bilde av og poste det i ettertid. Det er stoltheten jeg føler sånn rent overfladisk. Wow, noen synes jeg ser fin ut.

Så blir jeg stolt på et dypere plan. Fordi det er dette jeg jobber med, det er dette jeg er interessert i, det er dette jeg brenner for. Så når jeg får den anerkjennelsen fra de jeg ser opp til føles det stort.

Så raseres stoltheten…

screen-shot-2016-12-21-at-14-07-26screen-shot-2016-12-21-at-13-33-31

”She looks like the crack addict who lives in the ally outside my house”. Det var en av kommentarene som ble skrevet under bildet Calvin Klein postet av meg på Instagram.

”This is repulsive” Det var bare en av kommentarene som ble skrevet under det bildet Face Hunter postet av meg.

Da blir jeg lei meg. Skikkelig liksom. Ser jeg virkelig så grusom ut at noen skal bruke tid og energi på å kreativt utbrodere hvor jævlig jeg ser ut? Shit.

Jeg har ikke jobbet for å få den kroppen jeg har. Jeg gjør ingenting for å holde meg tynn, jeg gjør ingenting med overlegg. Den bare er sånn, og den er min. Den er meg.

Jeg er glad i meg selv, glad i kroppen jeg fikk. Glad for at jeg liker kroppen min så godt at jeg slipper å ha det vondt med ting mange andre har det vondt med. Men så får jeg det jo vondt på andre måter. Når folk synes jeg er så grusomt stygg og at jeg umulig kan være frisk. Når folk synes det er uforsvarlig av Calvin Klein eller Face Hunter å poste bilder av meg. At de ikke synes jeg fortjener retten til å bli vist frem fordi jeg kan gjøre andre folk syke… Det er heavy å ta innover seg.

Dere har hørt det før; at skinny shaming er like ille som fat shaming… Men det virker ikke som at folk synes det. Synes egentlig ikke det selv engang. Men shaming er ikke kult uansett hvilken retning den går. Bare vær snille mot hverandre, da. Please.

På lista

På lista

 

  • Ville ankelstøvletter (typen faux eksotisk dyreskinn, metallisk og glorete eller psykedeliske farger)
  • Oversized puffa – i rosa eller metallisk (ser det ut som jeg går rundt i en sovepose er den helt perfekt størrelse)
  • Hoodie (bokstavlig talt brukes til alt: med over the top-80s øredobber, cocktailkjole med spagettistropper, under en power house blazer, med cropped jeans eller et blondeskjørt)
  • Over-the-top-80´s øredobber (til å bruke med hoodien)
  • Coctailkjole med spagettistropper (til å bruke med hoodien)
  • Power house blazer (til å bruke med hoodien)
  • Cropped jeans (til å bruke med hoodien)
  • Blondeskjørt (til å bruke med hoodien)
  • Bakkesubbende frakk (når jeg ikke bruker puffaen)
  • Hva som helst i fløyel
  • Oversized vintage band T-skjorte (jo lengre, jo bedre. Skal kunne double up som en kjole)
  • Over the knee boots (til T-skjortekjolen)