my main bish

Hunden min Be <3 Jeg elsker henne over alt på jord, og noen ganger har jeg lyst til å dra ut alt håret mitt av frustrasjon over henne også.


 

Å ha en hund gir en trygghet, kjærlighet og underholdning som er helt unik og spesiell. Å komme hjem til en som alltid er glad for å se deg, en som aldri dømmer deg, en som aldri er sint på deg og en som synes at hver eneste dag er VERDEN BESTE dag er så bra.

Å ha en hund gir deg også en dårlig samvittighet, et ansvar og dårlig tid som også er helt unik og spesiell. Kom jeg hjem for sent? Har hun alt hun trenger? Har hun det bra? Hva tenker hun? Det er ting man konstant lurer på når man har hund.

Å være hundeeier er et tveegget sverd som jeg aldri ville vært foruten og jeg er sikker på at jeg ville vært et verre menneske uten hunden min.

Jeg har vært omringet av mange hunder i mitt liv. Jeg klarer faktisk ikke helt å telle meg frem til hvor mange hunder vi har hatt i familien i løpet av av livet mitt, og tallet kommer vel egentlig aldri til å slutte å stige – det elsker jeg.

Det som er så fint med alle disse hundene er alle personlighetene. De er helt forskjellige fra hverandre og helt unike på alle måter. Nå er det Be som er min hund, og hun har den fineste lille/store personligheten jeg vet om.

Hadde hun vært menneske hadde hun vært bestevenninna mi. Uten tvil.

Hun har høydeskrekk uten at jeg helt vet hvor den kommer fra. Hun har aldri opplevd noe skummelt fra noen høyder og har ikke falt ned fra noen høyder – likevel er hun så redd for høyder at hun tror det er en høyde bak hvert eneste gjerde. Derfor er hun også redd for gjerder.

Hun er livredd for troll. Hun er faktisk det. Det er visse deler av Oslo vi må unngå når vi er ute og går fordi her og der finnes det en souvenir-sjappe med et troll utenfor. Dit nekter hun å gå.

Hun elsker gutter. Helt fra hun var valp har hun likt gutter og menn bedre enn jenter – og det inkluderer meg, og fra det øyeblikket hun fikk en “pappa” har hun vært tusen ganger lykkeligere, og han er det morsomste, skumleste og fineste hun vet om.

Hun snorker når hun koser seg. Noe som gjør det irriterende å kose med henne, stakkars. Vi kan prøve å la henne ligge inntil oss og se film, men da starter hun et snorkeorkester som er så flerstemt og høyt at vi ikke kan ha henne i sofaen hos oss lenge av ganger. Hun ødelegger for seg selv med koselydene sine.

Hun ble stjålet en gang, og hun elsker mennesker så høyt at hun ser på alle som en venn, så hun bare ble med tyven og ante fred og ingen fare. Det var først da vi oppdaget at hun var på vei nedover veien med en annen mann og ropte etter henne at hun ble litt suspekt, men fortsatt like blid.

Hun får ikke nok cred for hvor fantastisk hun er. Hun sitter, ligger, blir, venter, koser, trøster, underholder og gjør alt hun får beskjed om. Hun får utrolig dårlig samvittighet om hun har vært rampete og alt hun vil er å elske oss og være sammen med oss. Hun er helt fantastisk.