på tide å ta seg sammen

Jeg husker den gangen jeg var 19 år gammel og begynte i ny jobb. Hun som var ”fadderen” min på jobben var 23 år gammel. Jeg så på henne som innmari elegant, velartikulert og voksen, og jeg lurte på hvordan en så voksen og kul dame kunne ta meg seriøst.

I dag fyller jeg 28 år og jeg føler meg fortsatt like liten og rar som den 19 år gamle jenta som følte at hun ikke kunne leve opp til sin 23 år gamle kollegas visdom og livserfaring. Og når jeg treffer folk på min egen alder slår det meg ikke at de er like gamle som meg før jeg har fått tenkt over det i to sekunder. 28 år er så voksent.

Denne tanken har slått meg hvert eneste år siden jeg fylte 23 og endelig var like gammel som mentoren min i den skumle, nye jobben. Den andre tanken som har slått meg hvert eneste år er ”Shit. Nå er det på tide å ta seg sammen, få orden på ting, slutte å sose. Finne mannen i mitt liv, slå meg til ro før det er for sent og alt det der”.

Neste år fyller jeg 29 og kommer kanskje til å sitte med de samme tankene – bare et år eldre og med et år dårligere tid.

Men kanskje, bare kanskje har jeg – uten at jeg helt har forstått det selv, begynt å falle på plass i livet mitt. Og den tanken er enda skumlere enn å runde nok et år og tenke at det er på tide å ta seg sammen og bli voksen.

IMG_8485