Jeg blir lei meg jeg også

Jeg skal ikke prøve å skryte på meg at jeg er lei meg for at jeg har den kroppen jeg har – at jeg synes at jeg er altfor tynn og at hver dag er en kamp for å legge på seg… Såpass overmenneskelig er jeg ikke. Jeg er glad i kroppen min, jeg liker at jeg er tynn, jeg liker at jeg kan hive innpå med burgere, sjokolade, chips og godteri uten å se meg i speilet og hate meg selv etterpå. Jeg liker at jeg ikke lar være å kjøpe den buksa eller den kjolen fordi de ikke skjuler de områdene jeg helst ikke vil at noen skal se. Jeg liker at jeg slipper å sitte med armen ”sånn tilfeldigvis” over magen når jeg har på meg bikini eller korte topper. Jeg liker at jeg føler meg vel i bikini og korte topper.

Jeg vet at jeg er heldig som slipper å slite med tankene og problemene så mange andre sliter med – både gutter og jenter.

MEN – jeg blir lei meg jeg også. Jeg tenker på det som blir sagt om meg og til meg.”

Altså, når jeg blir skrevet om, blogget om, tatt bilde av eller instagrammet så blir jeg jo stolt. Stolt fordi jeg får anerkjennelse. Fordi folk, magasiner, fotografer og blogger synes jeg er fin nok, kler meg fint nok og er kul nok til å ta bilde av og poste det i ettertid. Det er stoltheten jeg føler sånn rent overfladisk. Wow, noen synes jeg ser fin ut.

Så blir jeg stolt på et dypere plan. Fordi det er dette jeg jobber med, det er dette jeg er interessert i, det er dette jeg brenner for. Så når jeg får den anerkjennelsen fra de jeg ser opp til føles det stort.

Så raseres stoltheten…

screen-shot-2016-12-21-at-14-07-26screen-shot-2016-12-21-at-13-33-31

”She looks like the crack addict who lives in the ally outside my house”. Det var en av kommentarene som ble skrevet under bildet Calvin Klein postet av meg på Instagram.

”This is repulsive” Det var bare en av kommentarene som ble skrevet under det bildet Face Hunter postet av meg.

Da blir jeg lei meg. Skikkelig liksom. Ser jeg virkelig så grusom ut at noen skal bruke tid og energi på å kreativt utbrodere hvor jævlig jeg ser ut? Shit.

Jeg har ikke jobbet for å få den kroppen jeg har. Jeg gjør ingenting for å holde meg tynn, jeg gjør ingenting med overlegg. Den bare er sånn, og den er min. Den er meg.

Jeg er glad i meg selv, glad i kroppen jeg fikk. Glad for at jeg liker kroppen min så godt at jeg slipper å ha det vondt med ting mange andre har det vondt med. Men så får jeg det jo vondt på andre måter. Når folk synes jeg er så grusomt stygg og at jeg umulig kan være frisk. Når folk synes det er uforsvarlig av Calvin Klein eller Face Hunter å poste bilder av meg. At de ikke synes jeg fortjener retten til å bli vist frem fordi jeg kan gjøre andre folk syke… Det er heavy å ta innover seg.

Dere har hørt det før; at skinny shaming er like ille som fat shaming… Men det virker ikke som at folk synes det. Synes egentlig ikke det selv engang. Men shaming er ikke kult uansett hvilken retning den går. Bare vær snille mot hverandre, da. Please.